Welhaven og Wergeland var to av de største skikkelsene i romantikken. Welhaven erfaringer reflekteres i diktene han skrev, spesielt kjærligheten. Han hadde mange sorger, men også mange gleder.
Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen, den 22. desember 1807. Her vokste han opp sammen sine syv søsken. Faren jobbet som prest på St. Jørgens Hospital, og gjorde det beste han kunne for barna sine. Faren og Johan sto hverandre nær, og han hadde en lykkelig barndom. Han trivdes ikke på skolen. Det var først når han fikk Lyder Sagen som norsklærer at ting forandret seg. Lyder lærte han mye, og var en av de som forsto han. Johan hadde vanskeligheter med å innrette seg, og vek ofte unna når han ikke mestret ting. Resultatet ble likevel ikke så ille, og etter åtte år gikk han ut av katedralskolen med greie karakterer.
Sytten år gammel reiste han for første gang hjemmefra, for å studere og ta eksamen i artium. Faren ville at Johan skulle begynne innen teologi, for å bli prest. Men Johan ville heller bli billedekunster, noe som faren ikke likte. Da faren døde begynte han å studere litteratur, og overlevde ved å gi privat undervisning og å tegne.
Det var omkring 1830 at man fant ut at Norge manglet et språk. Welhavens kulturelle politiske syn gjorde at han kom i en skarp konflikt med Henrik Wergeland, de var bitre motstandere. Dermed så ble en språkdebatt startet av prestesønnene. De var begge romantikere, men representerte hver sin side. Wergeland var impulsiv og hadde en spontan stil og sto for alt det Welhaven tok avstand fra. Wergeland på sin side likte ikke Welhavens interesse for litteraturlivet i Danmark. Begge to var sta og temperamentsfulle, og striden utviklet seg.
De hadde to forskjellige meninger om hvordan de skulle skape et språk. Welhaven ville bygge videre på det danske språket fordi det var viktig å bevare det danske, mens Wergeland ville de motsatte. Opphavet til hele konflikten startet ved løsrivelsen fra Danmark i 1814, men også med at Wergeland kritiserte Welhaven for språket og ordene han brukte, han mente det var særnorske ord. Mens Wergeland kritiserte Welhaven så han på språksynet til Wergeland som en trussel mot kulturfellesskapen. ”Krigen” tilspisset seg når Welhaven innledet et forhold til Camilla Wergeland, dermed kan man si at språkkampen ble mer personlig enn saklig.
I 1835 reiste Welhaven til Danmark, han trivdes svært godt og vendte ofte tilbake. Han var opptatt av at Norge skulle ha kulturforbindelse med Danmark. Han forelsket seg i Ida Kjerulf, som senere døde av tuberkulose. Han fikk jobb på universitetet hvor han underviste i filosofi. I 1838 ga han ut sin første diktsamling, ”Digte”, som ble mottatt med blandede kritikk.
1840 årene var tunge for Welhaven, han fikk mye motstand. En ny generasjon diktere hadde kommet fram i lyset, som for eksempel Henrik Ibsen og Bjørnson. Henrik Ibsen var veldig påvirket av Welhaven å så opp til han. Bjørnstjerne var imot Welhaven, og angrep ofte Welhavens tekster ved å ironisere dem. Kampen om form og innhold kom opp igjen, men Welhaven holdt seg rolig og tok avstand fra det hele.
I 1844 møtte han Josephine Bidoulac. De giftet seg etter kort tid og til sammen fikk de fem barn. Like etter døde Henrik Wergeland, som hadde vært hans motstander i mange år. Nå som Wergeland var borte, var mulighetene åpne for Welhaven. Welhaven hadde lenge klaget over at Wergeland tok monopol på å være nasjonal. Han likte veldig godt å undervise, og det gjorde han resten av sitt liv. I flere år var han formann i kunstforeningen.
I 1860 blir Welhaven syk, han led av Parkinsons sykdom. Samtidig ble hans kone Josephine syk og døde. Han samlet alt han hadde gjort og ved hjelp av danske Fredrik Hegel ga han ut samlingen sin i åtte bind.
Den 21. oktober 1873 døde han, 66 år gammel.
I løpet av sitt 66 år lange liv skrev han mye. På grunn av hans livssyn og interesser skrev han ikke bare dikt, men også anmeldelser, artikler og litteraturkritikk. Det han er mest kjent for i dag er hans polemiske diktning, som man gjerne kan kalle stridsdiktning, for eksempel Norges Dæmring (1834). Andre kjente diktsamlinger er Halvhundrede Digte (1848). Nyere Digte fra 1844, et av verkene som her skal representere romantikken, er skrevet etter konflikten med Wergeland og etter Ida Kjerulfs død.
Noe som kjennetegner Welhaven var at han hele tiden så tilbake på det som hadde vært. Og diktene hans bestod av en oppbygd form, med fast rim og rytme. Et eksempel på det ser man i diktet: ” Det tornede tre” fra boken Digte.
Ynder du treet, da må ei hade
Den hvasse torn mellom blomster og blade;
Da treet var ungt med den blødeste hud,
Ble stanset, forkommet skud:
En torn er en kvist, der har taget skade.
Tenk, hva et spirende liv må lide,
Hvor mørket ruger og tåkene skride!
Ja, se deg om på den fattige plett,
Hvor treet led og ble tornekledt,
Og bar dog blomster, duftende, blide.
Blant all den glede, en vår utfolder,
Er tornen et savn, som planten beholder.
Den siger i vekstenes stumme sprog:
<
…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar